Jeg bare våknet i dag og alt virket så fremmed, så skremmende og nytt. Jeg ligger lenge å ser i taket. Taket som jeg har sett på så mange ganger før, men i dag har jeg sett det for første gang. Jeg drar av meg dynen og slenger beina ned på gulvet. Gulvet er kaldt, jeg burde hatt noen tøfler. Jeg ser meg rundt, men ser ingen ting som kan ligne på tøfler. Kanskje jeg ikke bruker tøfler…

Jeg tusler ut i gangen og blir stående å se meg rundt. Har det alltid vært så kaldt og smalt her? Det er veldig mørkt her også, det skaper en uhyggelig stemning. Jeg tar mot til meg å åpner døren til badet. Dusjen står der den alltid har gjort, med mørke grønne forheng. Jeg setter i proppen og skrur på kranen i vasken. Jeg trekker pusten dypt, lukker øynene og går under vann. Stillheten er liksom annerledes her, men fremdeles ikke slik jeg husker den. Jeg dukker opp igjen og tørker ansiktet på det gule håndkleet på veggen. Jeg løfter blikket og stirrer inn i en refleksjon, et speilbilde som ligner veldig på meg selv, men som alikevell virker så ukjent. Personen som møter meg har et blekt smalt ansikt, blåe øyner som hadde vært veldig vakre, men de virker nesten livløse. Det brune krøllete håret er ustelt og slapt, det virker som om det har gitt opp håpet. Jeg blir stående å stirre og jeg tenker ”er dette meg?”.

 

Jeg tusler ut av badet og inn på rommet mitt igjen. Gulvet er like kaldt om ikke kaldere, og taket er like ukjent. Sengen virker også fremmed fra denne vinkelen. Klesskapet står langs ene veggen, mørke brune dører, med små, runde knotter som håndtak. Jeg åpner dørene og ser inn i hylle på hylle med ukjente klær. Jeg tar frem en tilfeldig topp å drar den over hodet, jeg blir nesten overrasket over at den passer. Jeg går gjennom hele klesskapet og alt ser ut til å passe denne kroppen. Rødt, hvit, gult, rosa, blått, grønt, lilla, men ingen ting som er meg. Jeg bare røsker ut noe fra haugen å tar det på meg før jeg går ut til kjøkkenet. Kjøleskapet står og surrer på det lille kjøkkenet. Jeg åpner døren, men det er tomt. ”Spiser jeg ikke? Hva er det som skjer? Er dette MITT hus, det ser så trist ut” Jeg snurrer meg rundt og møter mitt eget blikk i speilet på stua. ”Er dette meg? I ensomheten, med to livløse, blå øyne, slapt brunt, krøllet hår og med en munn som har glemt hvordan man smiler”.

 

Jeg har mistet meg selv… 165 høy, 64 kg, solbrun hud, glade blå øyne, og en munn som alltid har ett smil på lur. En jente med venner, og fargesprakende klær… Hello!? Har noen sett meg??

   

Tips oss hvis dette innlegget er upassende