Hvem skulle tro at ensomhet skulle føles sånn. Som om tiden har stoppet, og verden går videre uten deg. Du bare er der, og ting går i høygir. Du klarer ikke følge med… Ingen ser deg, ingen hører deg, og ingen føler deg. DU er omgitt av mennesker, mange mennesker, men ingen, ingen, ingen, ingen… legger merke til jenta med det brunehåret, og de blå skjeve øynene som har opplevd så mye, men allikevel så lite av hva verden har å tilby. Er det bare tanker? Tanker som stenger deg ute fra resten? En vrangforestilling om en verden uten deg? Er det jeg som ikke vil møte verden?? Tvil… angst… tristhet…

Hvem er jeg? Og hva har jeg gjort? Har jeg bare kastet bort tiden i alle disse årene? eller har noen tatt dem? Berøvet meg for min bekymringsfrie barndom, ungdom… resten av evigheten? Hva skal det bli av meg hvis ingen ser eller hører MEG? Usikkerhet… frykt… ensomhet…

Livet er et samspill der en må gi og ta. Men hva om jeg ikke tørr å gi? Rope høyt til verden at her kommer JEG! se hva  jeg kan! se hvem jeg er! Er det da min rett og kreve at de skal se meg???

Tips oss hvis dette innlegget er upassende