10 juni 2009 skulle være vendtepunktet i min karriere som skiløper. Å kvitte seg med mandlene skulle gjøre underverker, og det gjorde det….i 10 mnd.

Jeg har vært mye syk igjen i år, og hyppiger og hyppigere jo nærmere vintern vi kommer. Jeg har gjort mitt beste for å bortforklare problemene, bare tilfeldigheter, for lite klær, syk romkammerat osv. Men nå har trenerne min tatt meg ut av den verdnen. Jeg har vist lenge at ting ikke var som de skulle, men var redd for å gå til legen. Redd for å høre hva han hadde og si, og det med god grunn ser det ut til.
Legen sier at jeg er en lost case. Mandeloperasjonen funka en stund men at ting nå er tilbake til der de var før jeg fjerna dem. Eneste måtn jeg kan holde meg frisk på er å trene mindre, unngå kald luft, pollen og andre partikler som suser rundt og kan innhaleres. Jeg har rett og slett et dårlig imunforsvar som ikke tåler mye trening. Han foreslo å legge skiene på hylla og ta opp en sport som ikke krevde så mye kondisjonstrening feks curlig eller sjakk. Ikke akkurat det jeg har hatt i tankene mine noen gang! Det er jo en relativt deprimerende beskjed å få for en ambesiøs person som meg.
Det som varmer mitt hjertet er at trenerne mine ikke har gitt opp håpet. “Dette fikser vi” og “vi kommer oss gjennom dette” er utsagn jeg kan like. Jeg skal gjøre det jeg kan for å optimalisere situasjonen slik den er, og da er det fint å vite at man har med støtteapparatet på laget. Om jeg vil lykkes eller ikke gjenstår å se, men jeg får starte med å ta en dag av gangen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende